Virkelig.
Og med James’ initialer.
For første gang på flere tiår slo meg et spørsmål som jeg hadde prøvd å ikke stille i halve livet.
Kan James fortsatt være i live på en eller annen måte?
James og jeg hadde bare vært gift i to dager da han dro.
To dager.
Likevel, på en eller annen måte, formet disse to dagene de neste femtiseks årene av livet mitt.
Vi giftet oss i foreldrenes bakgård mens han var hjemme i permisjon.
Det var tjuetre gjester, klappstoler lånt fra kirken, og en hjemmelaget bryllupskake som lente seg flaut til den ene siden.
Moren min gråt nesten hele seremonien.
Senere ertet James henne mens han holdt en pappkopp med punsj.
«Ikke gråt, fru Doyle. Jeg låner bare datteren din et øyeblikk. Jeg stjeler henne ikke.»
Moren min løftet kakekniven mot ham.
«Sørg for at hun kommer tilbake fornøyd, James. Ellers må du hanskes med meg.»
James så på meg fra den andre siden av hagen, i den gule kjolen min.
«Det er planen», sa han.
Det er hele planen.
Vi tilbrakte to fantastiske dager med å late som om fremtiden vår var sikret.
Vi har snakket om å kjøpe et beskjedent hus.
Å ha barn.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 4 av 10
