Den ene siden skrånet lenger utover enn den andre.
Papirstilken var forsterket med et gammelt stykke teip som hadde blitt ravfarget over tid.
Jeg måtte nesten le.
Det var uten tvil den styggeste papirrosen jeg noensinne hadde sett.
Så snudde jeg det.
Nederst på stilken, skrevet svakt med blyant, sto det én enkelt bokstav.
J.
Jeg holdt pusten.
Jeg kjente igjen den håndskriften.
Jeg ville ha visst det etter hundre liv.
Jakob.
Mannen min.
Mannen som hadde forsvunnet for femtiseks år tidligere.
Jeg falt så brått ned på den nærmeste stolen at beina skrapte høylytt over kjøkkengulvet.
En av de ekte rosene falt av bordet.
«Nei», hvisket jeg.
Det kan ikke være sant.
Men blomsten ble værende i hånden min.
Gammel.
Skjør.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 3 av 10
