Og jeg hadde aldri kjøpt blomster til meg selv.
Ingen.
Dette var ingen tilfeldighet.
Femtiseks var altfor presist.
Jeg tok den største vasen jeg eide fra under vasken.
Det var en gammel krystallvase som vi hadde fått i bryllupsgave, en vase som jeg nesten ikke hadde brukt på alle disse tiårene.
Jeg fylte den med vann og begynte å arrangere rosene.
Så skrapte noe skarpt mot tommelen min.
«Au.»
Jeg trakk brått hånden min tilbake, i forventning om å kjenne en torn.
Men det var ingen torn.
Dypt blant de friske rosene var det noe merkelig.
Noe gult.
Noe er knust og falmet.
Papir.
Forsiktig dro jeg den løs.
Den skulle forestille en rose.
Det var i hvert fall det jeg trodde.
Noen hadde brettet et gammelt gult papirark til en blomst, men personen som laget det hadde tydeligvis ikke noe talent for fint arbeid.
Kronbladene var ujevne.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 2 av 10
