Det betyr ikke nødvendigvis at personen plutselig er veldig sulten.
Det kan rett og slett være et sug etter en kjent smak.
En smak som er knyttet til en person.
Med et sted.
Med en periode i livet.
Eller med et øyeblikk da noen følte seg glad og trygg.
Derfor lytter man i palliativ omsorg ofte nøye til hva en person ønsker seg selv.
Små porsjoner kan være nok
Dessuten, når noen har liten appetitt, trenger ikke et favorittmåltid å være en stor tallerken.
Noen få skjeer kan være tilstrekkelig.
Et lite kakestykke.
Noen skjeer med potetmos.
Litt suppe.
Det viktigste er at personen kan nyte det uten å føle seg tvunget.
Spising burde ikke bli en kamp i en slik situasjon.
Komfort er avgjørende.
Hvis noen ikke lenger vil spise, er ikke dette automatisk noe familiemedlemmer trenger å presse på. I den palliative fasen kan endringer i appetitten være en del av kroppens naturlige prosess.
Derfor er det viktig å alltid diskutere ønsker og muligheter med omsorgsteamet.
Retten folk velger forteller noen ganger livshistorien deres.
Kokken sier at han gjennom årene har lært å lytte nøye når noen bestiller et måltid.
For et helt liv kan være skjult bak en enkel ordre.
En kvinne som ber om eplepai kan tenke på barna sine.
En mann som ber om en gammeldags lapskaus kan tenke tilbake på ungdomstiden sin.
Noen som spør etter et bestemt brød kan ha minner om bakeriet fra fødestedet sitt.
Tavlen forteller noen ganger mer enn ord kan.
Og kanskje er det den viktigste lærdommen denne kokken har tatt med seg fra arbeidet sitt.
Ikke den siste retten, men det siste minnet
Det kan høres ut som om historien handler om én spesifikk rett.
Men ifølge kokken er det til syvende og sist ikke kjerneproblemet.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 5 av 6
