Til syvende og sist er kirkegården først og fremst et rom designet for de levende. Et sted å legge ned sorgen, reflektere og gå videre i sitt eget tempo. Det er ikke en forpliktelse, men et mulig verktøy på sorgens vei. Alle står fritt til å velge hva som gir dem mest fred.
I følge disse tradisjonene forventer ikke våre kjære at vi skal bli fortært av tristhet. Tvert imot er det å fortsette å leve, å smile og å blomstre også en måte å holde dette usynlige båndet levende på.
Fordi kjærligheten ikke forsvinner; den forvandles og fortsetter å eksistere gjennom hvert oppriktige minne og hver øm tanke.
Side 4 av 4
