Å bygge seg selv betyr noen ganger å ta en pause.
For å finne ut hvem vi er, må et barn teste sine konturer. Og det innebærer ofte å skape distanse fra morsfiguren. Dette er ikke avvisning, det er en fase i identitetskonstruksjon. Når denne naturlige separasjonen oppleves som et sår og moren gjør motstand, sprer distansen seg paradoksalt nok ytterligere. Å komme seg ut av rommet er noen ganger den største gaven man kan gi.
Følelsene flommer over der vi føler oss trygge.
Et barn som gÃ¥r gjennom en tøff tid, vil ofte ta ut følelsene sine <TAG1> frustrasjon, sinne og indre spenning <TAG1> pÃ¥ personen de vet de aldri vil miste. Resultatet: de kan være sjarmerende med alle … og utmattende hjemme. Urettferdig? Ja. Men denne oppførselen er stort sett Ã¥ si: «Jeg stoler pÃ¥ deg.» Det er en form for anerkjennelse, selv om det er klønete.
NÃ¥r en mor forsvinner bak morsrollen
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 2 av 4
