Jeg lo.
Det er best du gjør. Jeg giftet meg bare med deg for blomstenes skyld.
James kastet hodet bakover og lo.
Det var siste gang jeg hørte den latteren.
Noen uker senere ble enheten hans angrepet i utlandet.
Flere soldater mistet livet.
Andre forsvant under kaoset.
James ble meldt savnet.
Hans beste venn, Adrian, kom til slutt hjem.
En dyster ettermiddag satt han overfor meg i foreldrenes stue med militærluen klemt mellom hendene.
I lang tid klarte han ikke å se på meg.
Til slutt sa han lavt:
«Jeg så eksplosjonen, Mary.»
Han svelget.
«Jeg beklager. Det er jeg virkelig. Men jeg tror ikke James kunne ha overlevd.»
Ingen kropp har noen gang blitt funnet.
Endelig kom de offisielle dokumentene.
Antatt avdød.
To ord.
Det var alt jeg fikk etter tapet av mannen min.
Sannsynligvis.
Ikke bekreftet.
Sannsynligvis.
Det etterlot et lite glimt av håp, og det lille glimtet har hjemsøkt meg i flere tiår.
Jeg har aldri giftet meg på nytt.
Det var muligheter.
Vennlige menn.
Gode menn.
Moren min oppmuntret meg til å se fremover da hun fortsatt levde.
Venner gjorde det også.
Men en sta del av hjertet mitt ble igjen på den togstasjonen.
Kanskje det var lojalitet.
Kanskje det var dumskap.
Eller kanskje du ikke egentlig kan lukke en dør hvis ingen noen gang har gitt deg sjansen til å si farvel.
Likevel har jeg bygget et liv.
Jeg jobbet som regnskapsfører i over tretti år.
Tall ga trøst fordi de fulgte reglene.
De la seg nøyaktig opp.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 6 av 10
