Sophia dukket opp nesten rett bak ham, som om hun hadde ventet i kulissene.
Hun hadde på seg hvite jeans og en silkebluse som sannsynligvis kostet mer enn jeg pleide å bruke på dagligvarer i løpet av en måned.
Det blonde håret hennes var satt opp i en av de likegyldige knutene som på en eller annen måte så perfekte ut, og smilet hennes nådde aldri øynene hennes.
«Wanda, så forferdelig med huset ditt», sa hun.
Men hun så på søppelsekkene mine, ikke på meg.
Marcus fortalte meg hva som hadde skjedd.
Jeg satte fra meg bagasjen i den plettfrie gangen deres og innså plutselig hvordan jeg måtte se ut.
Klærne mine luktet fortsatt av katastrofen. Vått treverk, gjørme og noe annet jeg ikke klarte å plassere.
Ødeleggelse, kanskje tap.
«Det er bare midlertidig», sa jeg raskt. «Bare til jeg er på beina igjen.»
Marcus og Sophia utvekslet et blikk.
En av de ordløse samtalene par har, den typen samtale der ingen andre i rommet lytter.
Jeg hadde sett Harold og meg selv gjøre det samme utallige ganger, men fra den andre siden føltes det som om jeg ble ekskludert fra en klubb jeg ikke visste eksisterte.
«La oss sette oss ned og snakke», sa Marcus, mens han ledet meg inn i stuen deres.
Huset deres var vakkert, slik som husene som vises i boligmagasiner.
Alt var riktig. Ingenting var malplassert.
Hvite møbler som så ut som om ingen hadde sittet på dem. Salongbord i glass som reflekterte lyset fra vinduer som var så rene at de virket nesten usynlige.
Det var et sånt hus der man var redd for å røre noe.
Jeg satt på kanten av den plettfrie sofaen deres, med de gjørmete skoene mine godt festet på det plettfrie tregulvet.
Sophia la merke til det og grimaserte et øyeblikk.
«Så, hva er planen?» spurte Marcus, idet han satte seg ned i stolen overfor meg.
Ikke ved siden av meg i sofaen, hvor han kunne legge armen rundt sin sørgende mor, men rett overfor meg, som om vi hadde forretningssamtaler.
«Vel, forsikringseksperten sa at det ville ta noen uker, kanskje til og med en måned, før alt var behandlet. Jeg håpet jeg kunne bli her frem til da, til jeg fant en liten leilighet eller noe sånt.»
Stillheten som fulgte varte omtrent 10 sekunder for lenge.
Jeg så Sophias ansikt forandre seg, så kjeven hennes stramme seg nesten umerkelig.
Hun rakte ut hånden mot Marcus og la hånden sin på armen hans, en gest som virket støttende, men som også føltes besittende.
«Mamma», begynte Marcus.
Og ut fra tonen hans hørte jeg at uansett hva som fulgte, ville det knuse hjertet mitt.
«Saken er den: Sophia og jeg har snakket om det, og vi verdsetter virkelig privatlivet vårt her. Vi jobber lange dager, og dette er vårt fristed, vet du.»
Jeg blunket, jeg forsto det ikke.
Jeg ville ikke være i veien for deg. Jeg ville ikke forstyrre deg, jeg ville hjelpe til med matlaging og rengjøring. Jeg ville ikke være til bry.
Sophia lente seg fremover, stemmen hennes myk, men bestemt.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 3 av 9
