Han svarte med enstavelsesord.
«Jeg er bare sliten», sa han.
Men Loke lot seg ikke lure. Hver natt krøp hun inntil meg, med hodet beskyttende mot magen min. Jeg begynte å stole på hennes nærvær. Hennes jevne pust beroliget meg når jeg ikke fikk sove, og hennes oppmerksomme blikk ga meg en uforklarlig følelse av trygghet.
Noen ganger, når mannen min satt ved siden av meg, stilte Loke seg diskret mellom oss, med øynene vaksomme, som for å beskytte meg mot noe usynlig.
Det ble lettere å ignorere det enn å konfrontere det. Hormoner, sa jeg til meg selv. Stress. Graviditetsparanoia.
Men innerst inne visste jeg at noe var galt.
Dagen alt forandret seg
Da sønnen min ble født, var Lokis glede ren. Hun ble værende i timevis ved vuggen, med halen sin svakt viftende, og våket over ham.
👉 Klikk på knappen nedenfor for å fortsette å lese.
Side 4 av 8
