Jeg visste ikke.
Og for å være ærlig, så vet jeg fortsatt ikke.
Men kanskje det ikke spiller noen rolle til syvende og sist.
Gjennom årene har jeg lært at ikke alle mysterier trenger å løses.
Kanskje han var ekte.
Kanskje det fantes en forklaring jeg aldri fant.
Kanskje jeg husket visse ting feil.
Eller kanskje det har skjedd noe som jeg rett og slett ikke har noen logisk forklaring på.
Men én ting vet jeg sikkert.
De ordene kom akkurat da jeg trengte dem mest.
De ga meg styrke i en periode da jeg følte meg liten, redd og alene.
Lappen ligger fortsatt i skuffen min.
Jeg kastet den aldri.
Noen ganger tar jeg den frem og leser den ene setningen på nytt.
Og hver gang tenker jeg tilbake på de fjorten nettene.
I den stille gangen.
I det myke lyset.
Til stemmen som fortalte meg at jeg måtte ta det dag for dag.
Og til den mystiske besøkende som, ifølge sykehuset, aldri ble tildelt rommet mitt.
Kanskje jeg aldri vil vite hvem han egentlig var.
Men det viktigste var kanskje ikke hvem han var.
Det kanskje viktigste var at han minnet meg på at selv i de mørkeste øyeblikkene kan noen få vennlige ord utgjøre en utrolig forskjell.
Fordi noen ganger kommer ikke håp med støy.
Noen ganger kommer hun stille inn.
Sitter ved siden av sengen din.
Retter ut teppet ditt.
Og sier bare:
Du er sterkere enn du tror.
Side 5 av 5
